Sosiale medier – en trussel mot demokratiet?

Ytringsfriheten er under stadig press og ikke-eksisterende i våre viktigste kommunikasjonskanaler. Hvordan havnet vi i denne situasjonen og hvordan påvirker det demokratiets utvikling? Vi tar deg med på en historisk reise for å lære deg mer.

Pizza-lobbyister

Første gang vi så hvilken enorm påvirkningskraft som lå i sosiale medier, var nok for mange da en facebook-gruppe fikk nok oppmerksomhet til å få Grandiosa til å lansere en pizza uten paprika. For Grandiosa sin eier Stabburet var dette bare gøy. De fikk positiv omtale og mye oppmerksomhet i en kampanje utviklet og lansert av kundene selv – ikke et dyrt reklamebyrå.

Dette er ett av mange eksempler på virale trender vi så mye av i de sosiale medienes uskyldige barndom. Brukerne styrte innholdet og bestemte hvilke saker som skulle få mest oppmerksomhet.

Pizza Grandiosa uten paprika
Orkla bøyde seg for «folkekravet» og lanserte en pizza uten paprika i 2009 og fikk mye positiv oppmerksomhet i mediebildet. Den «ferdigplukkede» pizzaen ble kun produsert i et begrenset opplag. Foto: Stabburet.

Facebook-siden for paprikafri Grandiosa har ikke veldig mange følgere. Likevel greide de å sette sin sak på dagsorden og skape så mye oppmerksomhet rundt saken sin at den nærmest fremstod som et folkekrav.

Algoritmene kommer

Facebook så denne utilsiktede effekten slike brukerstyrte sider og grupper hadde og engasjementet det skapte, og ville ha mer. Dette gjorde de ved å la en algoritme være med å bestemme hva du fikk i innholdsstrømmen din, ikke bare innhold du fulgte eller likte, slik det var tidligere.

https://www.youtube.com/embed/jofNR_WkoCE?feature=oembed&enablejsapi=1&origin=https://www.dinamo.no«Gangnam style» (sett 4,4 milliarder ganger!) og Ylvis sin «What does the fox say» (1,1 milliarder visninger!) er eksempler på utilsiktede virale hit-er som ble verdensomspennende.

Effekten var umiddelbar. Virale trender ble flere og vokste seg større, men nå var de ikke like tilfeldige og folkestyrte.

Sosiale medier har en enkel forretningsmodell: Hold bruker engasjert på en lukket plattform slik at de effektivt kan eksponeres for reklame.

For noen av mediene er det innholdet som representerer den største verdien for folk (f.eks. Youtube og Instagram), mens for andre er det brukernes deling og diskusjon (Facebook og Twitter).

Dette er en av grunnene til at diskusjonsklimaet er mye hardere på Facebook enn Youtube. Mens algoritmene til Youtube prøver å servere deg innhold du vil like, vil Facebook sine algoritmer i større grad servere deg innhold som engasjerer og provoserer deg.

Planking
«Planking» var en langvarig trend som ikke hadde annen mening en det å være en trend.

Provokasjon engasjerer

Facebook så at det innholdet som skapte mest engasjement var det som provoserte og irriterte. Algoritmene ble derfor justert for å favorisere dette. Ved å «eie» engasjementet og de virale trendene kan Facebook og andre sosiale medier nå selge dette til markedsførere for annonseplassering.

Tiden vi hver dag har til rådighet for å konsumere nyheter er begrenset. Da sosiale medier spiste stadig mer av denne tiden, flyttet nyhetene inn på de sosiale mediene. Disse må også gjennom et algoritme-filter før de når leseren. Mediene spisset derfor sitt innhold for å nå gjennom og lyktes til en viss grad. Problemet var at some-kanalene stakk av med de fleste annonsekronene.

Avislesere
«Den nye teknologien gjør oss stadig mer introverte og assosiale». Foto: Norsk folkemuseum.

Avisene prøvde derfor å kontre med åpenbar klikkbait-fisking på egne nettsteder. Det fungerte en stund, og mange medier (ja, vi tenker på deg, Dagbladet.no) gjør det fremdeles med blandet hell. Et problem med dette var at de fremmedgjorde de mest lojale kundene sine: De som faktisk likte å lese nyheter. 

De sosiale mediene så også hvilket ansvar som ble lempet ned på deres skuldre: Ikke bare var de blitt den viktigste nyhetskanalen for mange mennesker; de var også blitt et diskusjonsforum for alt fra utveksling av kakeoppskrifter til initiering av store politiske endringer.

Selfie
De sosiale mediene har gjort oss mer selvsentrerte og belønningssøkende: To jenter i førsteklasse på Nesodden skole tar selfie med en stein. Foto: Siri Johanne Aule Lundgreen.

Etter press fra myndighetene og andre meningsformende stemmer, særlig i USA, ble det etter hvert lagt ytringsbegrensninger på de sosiale medienes innhold.

Ytringsfrihetens død

For sterkt provoserende innhold (brystvorter, for eksempel), rettighetsbelagt innhold, falske nyheter og hatefulle ytringer ble forbudt. Selve sensurjobben ble outsourcet til firmaer bemannet av unge mennesker uten relevant bakgrunn eller utdanning. Deres sensur er endelig og nærmest umulig å anke.

Det er nå ingen reell ytringsfrihet på noen sosiale medier og det finnes heller ingen ombudsmann du kan klage til dersom du føler deg overkjørt eller feil behandlet.

Reglene for ytringer er også i stadig økende grad gjenstand for tilfeldig politisk styring. Donald Trump ble kastet ut av Twitter, mens andre aktører med like usant innhold får raljere i vei.

Twitter og Facebook likte rett og slett ikke «the Donald» lenger og viste ham ut. Han ble rett og slett for kontroversiell.

Hat som politisk korrekt ytring

Det mest oppsiktsvekkende er vel likevel at Meta, eieren av Facebook og Instagram, nå har gjenåpnet for hatefulle ytringer, så lenge de er rettet mot russiske personer eller selskaper. Loven er med andre ord ikke helt lik for alle.

Skremmende nok virker det også som politiet har kommet til denne konklusjonen. Om de er påvirket av Mark Zuckerberg er vanskelig å spekulere i.

Hvordan bør vi så forholde oss til disse selvkontrollerte mediene? Skal vi ytre oss i dette begrensede handlingsrommet? Skal vi plassere annonsene våre der selv om de kan havne på en side med svært kontroversielt innhold vi ikke vil asossieres med?

Ukraina viser vei

Det finnes håp og det er ikke helt kølsvart. Den pågående krigen i Ukraina er et godt eksempel. Aldri før har vi stått så tett på en krig.

Daglige oppdateringer med levende bilder viser lidelsene i all sin realistiske grusomhet. Dette engasjerer og provoserer oss og vi godtar det ikke.

soldat
Ikke alle bilder fra Ukraina er like realistiske eller relevante. Mye er åpenbart konstruert klikkbait. Men som det heter i ordtaket: «I krig og fred er alt lov»: Kvinnelig forsvarer av Ukrainas suverenitet.

Dette er et nytt fenomen og viser oss hvilken makt vi kan ha gjennom sosiale medier når vi ser en urett bli begått. De falske nyhetene som blir servert av Russland, blant annet en deep fake versjon av Volodymyr Zelenskyj, som med ekstra lang hals sier at han overgir seg, blir raskt avslørt og overkjørt av sannheten.

Det vi trenger er kanskje en ny generasjon lesere. En generasjon som ikke tror på alt de leser, men som er vokst opp med et kristisk øye til mediene. En generasjon som ikke vender kameraet mot seg selv, men retter blikket ut mot verden. 

Nyheter må leses i kontekst

Vi kommer aldri tilbake til en tid hvor nyheter alltid må gjennom en etisk styrt redaksjon av mennesker med journalistisk utdanning. Vi må være på vakt og forstå at sosiale medier ikke er et speil av virkeligheten. Kun en konsentrert versjon av alt som er spennende og provoserende. Og nyheter har alltid en avsender med en agenda. Med denne forståelsen er det håp for fremtiden. 

Hva med nettrollene? Troll sprekker i sola. Det var nettopp det som skjedde da VG fysisk oppsøkte kjente nettroll og fant at de egentlig bare var vanlige, hyggelige medmennesker som hadde «tatt litt hardt i».

Og en oppfordring til slutt: Har du et brennende politisk engasjement, for eksempel mot paprikaforurenset ferdigmat? Engasjer deg – gjerne på sosiale medier!